30 januar 2009

Ang. alt huhei om alternativ medisin, Nina Kristiansen har en fin kommentar på forskning.no i dag om å skille snørr og barter innenfor alternativmedisinen:

Tro, håp og virkning

29 januar 2009

Fordi det ble en ganske lang kommentar som respons på Anonym sitt innspill i kommentarfeltet til forrige post, poster jeg det hele her:

Anonym:

Er folk redd for ting man ikke kan se igjennom mikroskoper?..

Synes horden av bastante skeptikere lener seg litt for mye på at man har nådd et slags klimaks av hva teknologien og forskningsmetoder kan oppdage.

Så sier noen:
Til den dagen det er -bevist- så er (feks.) healing bare tull, og alle som mener de har hatt en god effekt av det, opplever bare placeboeffekten av -å tro-!

Vel, så sier jeg: er du så bastant, så dør "du" nok med samme mening.
For forskiningsmetodene man sverger så hardt til i dag, egner seg ikke til å "forklare" det uforklarlige!

Om et menneske "tror" seg beviselig frisk etter å ha benyttet en alternativ behandler, så er det friskt! - Og dette har skjedd,... ofte, uten at noen har hatt noe "fornuftig" forklarig på det.

Om et sykt menneske -føler- seg friskere av en gitt alternativ behandling, og av dette har fått et bedre liv (selv om sykdom er å spore i kroppen) , så skal ingen lege eller forsker banke inn i hodet på det mennesket at dette ikke stemmer.
Det beste da ( mener jeg) er å vedkjenne og respektere opplevelsen, likledes på et medmenneskelig nivå forklare at skolemedisinen er og et nødvendig onde, for å ta knekken på det kroppen og psyken der og da ikke føler.

Jeg mener ting bør gå litt mer hånd i hånd, og supplementere!


Svar fra meg:

Selvsagt fungerer alternativ behandling nå og da. HVORDAN det fungerer vet ingen. Men man kan tro noe om hvordan det fungerer.

F.eks: Homeøpater tror at homeøpatisk medisin fungerer (i x prosent av tilfellene) fordi vannet har hukommelse og likt kurerer likt. Forskere tror det fungerer på grunn av behandlingssituasjonen og at man tar en pille. Og forskere har vist at det ikke er noe forskjell i effekten av homeøpatiske medisiner og uvirksomme sukkerpiller. Denne effekten kalles for placebo. Mekanismene er foreløpig ukjente, men vitenskaplig sett er det meget usannsynlig at homeøpatenes forklaring stemmer.

Don't get me wrong, placebo eksisterer, placebo fungerer og placebo er ikke noe mindre verdt enn dokumenterte behandlingsmetoder. Den er bare veldig mye mindre forutsigbar og i forhold til mange vitenskaplig dokumenterte behandlinger mindre effektiv (statistisk sett).

Og det er (dessverre) placebo som er grunnlaget for så godt som alle såkalte alternative behandlingsformer. Det er veldig lett å dokumentere vitenskaplig, og har blitt gjort igjen og igjen og igjen. Og hvordan ser man det? Jo, man sammenligner effekten av en aktuell behandlingsform med effekten av en såkalt placebobehandling (f.eks. homeøpati-medisin og 'sukkerpiller', akupunktur satt etter eldgamle kinesiske metoder og akupunktur satt dønn tilfeldig, håndspåleggelse gjort av en healer og håndspåleggelse gjort av en person uten 'helbredende evner'). Det typiske man finner ut da, er at begge deler fungerer omtrent like godt. Effekten vil variere med typen lidelse og typen behandling (men statistisk sett er den stort sett ganske laber).

Jeg er overhodet ikke motstander av å bruke alternative behandlingsformer.

MEN.

Vi må skille litt på et par ting her. Kunnskap og tro. For å ha et godt fungerende helsevesen, riktig og god behandling av sykdommer, begrenset feilbehandling og kvakksalveri, da må helsevesenet være tuftet på forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap. Behandlingsmetoder og medisiner må gjennomgå grundige tester og undersøkelser før man vet at de er virksomme og trygge. Dette for å gi optimal og ikke minst trygg behandling av syke mennesker.

Det vil være uetisk å gi mennesker en behandling som det ikke er dokumentert at fungerer (utover placebo-effekten) og er trygg. Og det vil være veldig dårlig økonomi i å bruke skattepenger på behandlinger som ikke er verken dokumentert virksome eller trygge.

Dette er altså grunnprinsippene vårt moderne helsevesen bygges på. Når da den øverste lederen for dette helsevesenet i nasjonale medier sier at han tror på telefonhealing og forteller om at Snåsamannen fikset kolikken til sønnen hans spenner han bein for hele dette opplegget. Ikke nødvendigvis fordi det er noe problem at han tror på dette eller benytter alternativ behandling, men fordi han, ikke bare som en person med myndighet og autoritet, men også som HELSEMINISTEREN sier healing er greit/sant/bra/fungerende skaper han et klima der mange nok vil oppfatte det som greit å gå primært til en alternativ behandler framfor helsevesenet når det er noe på gang. Og det er det ikke. Alternativbehandlere har dessverre ikke den kompetansen til å diagnostisere og behandle sykdommer som en vanlig lege har. I ytterste konsekvens vil dette rett og slett kunne koste helsen og livet til mange mennesker som ellers kunne fått adekvat behandlig.

Jeg mener at alternativ behandling er farlig fordi det holder folk borte fra skikkelig behandlig i helsevesenet.

Alternative behandlingsformer må aldri få en høyere status enn som et sekundært alternativ til vanlig medisinsk behandlig. Man bør først og fremst gå til lengen om man har et medisinsk problem.

Og forøvrig oppfatter jeg dagens utsagn fra Ballo og gårsdagens fra andre prominente politikere som populistisk frieri til alternativ-bølgen som vasker over landet.

26 januar 2009

Nå tror jeg at jeg gir meg ende over. Hva har jeg gjort for å bli plantet ned i dette idiotlandet? Når HELSEMINISTEREN står fram på forsiden av landets største tabloide blekke med følgende historie:

Snåsamannen kurerte min sønn

(Dagbladet følger lydig etter)

Snåsamannen helbredet faktisk kolikken til helseministerens sønn. Undrenes tid er ikke over.

Det er på tide å pakke sekken og flytte til fjells.

25 januar 2009

Nyttige små hjelpere

De som følger bloggen min har kanskje fått med seg at jeg er syk, og at jeg har tenkt å bli bedre. For å få det litt bedre i hverdagen har jeg skaffet meg et lite knippe snedige anretninger jeg gjerne vil reklamere for her nå.


Dagsylslampe


Min dagslyslampe er en skikkelig dinosaur. Philips Original Bright Light heter den og den er kjøpt i forrige århundre, da vinterdepresjons-hypen kom. Mamman min trodde kanskje jeg var vinterdeprimert siden jeg var så trøtt og sov hele tiden (hun overså det faktum at jeg var trøtt og sov om sommeren også). Så jeg fikk denne lampen i gave fra henne. Vinterdepresjon eller ikke, den gjør at jeg føler meg mer våken og opplagt når jeg tar frokosten og morgen-surfingen foran den, og det kommer godt med når man ellers går rundt som en zombie til tider. Jeg må forøvrig få si at det er en supersolid lampe. Jeg har brukt den i 10 år, og jeg har ennå ikke måttet skifte lysrør på den! (Nå frykter jeg at når de omsider går, så blir jeg nødt til å kjøpe en ny lampe, siden de sikkert ikke er i produksjon lenger).


Oppvåkningslampe



Hvor fint det nå enn er med en dagslyslampe... til tider er det umulig å komme seg ut av senga og sette seg foran den. I tidligere tider løste jeg oppstandelsesproblemet med et snedig system. Jeg hadde først en timer som slo på nattbordslampa mi. 10 minutter senere kom dagslyslampen på. Enda 10 minutter senere kom klokkeradioen på. Og enda 10 minutter etter dette, alarmen på mobiltelefonen. Noen ganger sov jeg gjennom det hele, men det fungerte på et vis. For rundt et år siden kjøpte jeg meg en liten anretning som har alle disse funksjonene (nesten) i ett, nemlig Philips Wake-up Light. Lyset skrur seg gradvis på over tid, og når etterhvert en endelig lysstyrke som man kan stille inn selv. Når den er nådd, går alarmen, som enten er klokkeradio, snille pip, bølgeskvulp, fuglesang eller froskekvekk. Denne lille saken har gjort det å stå opp så utrolig mye lettere enn det var før. Anbefales til alle som sliter med å komme seg ut av senga om morgenen!


Massasjesete



Vonde muskler er noe de fleste kan kjenne seg i gjen i. For meg er det et daglig problem, og uten helt å ha fått rotet meg til profesjonell massasje, har det også blitt et problem for min kjære samboer. Så han kjøpte seg kanskje litt fri da han ga meg massasjesete til jul. Setet er fra OBH Nordica og er superdupert! Det er ikke like bra som vanlig massasje, men når man ikke har muligheten til å få vanlig massasje daglig, så er det utrolig deilig å ha en sånn en sittende og vente i en stol når man kommer hjem etter en lang og slitsom dag.


Skritteller



Rett over nyttår lot jeg meg inspirere av Mia i Go'kroppen til å kjøpe meg skritteller og bli med på en gå-utfordring. Siden jeg ikke egentlig kan trene stort, har jeg ikke allverdens av ambisjoner annet enn å prøve å holde hodet til helsen over vannet. Jeg tror nemlig at om jeg ikke rører noe på meg i det hele tatt, så kommer jeg bare til å gå fullstendig i grøfta. Og skritt-telleren inspirerer meg nok i det daglige til å gå litt mer og bevege meg litt mer. Så langt føles det supert, og jeg tror utfordringen (som vanlig) ikke blir å gå nok, men å begrense meg. Skrittelleren er av merket Omron Walking Style II, og jeg er meget godt fornøyd så langt. Den teller nøyaktig, har minne og om man er interessert så regner den ut hvor mange kalorier og gram man har forbrent og sånn.

24 januar 2009

Virrvarr har nok en gang klemt ut et supert innlegg, denne gangen om Homøopati. Les gjerne også resten av skeptikerskolen-postene. De er alle av høy kvalitet og veldig interessante.

22 januar 2009

En av mine aller største guilty pleasures er Roxette. Jeg fant nylig en dagbok fra 92-93. Jeg hadde limt inn bilder av Per og Marie og skrevet at jo, jeg digget Roxette, selv om det var "suppesanger". Så selv som 13-åring var jeg pinlig berørt over å like dem.

I dag er jeg helt alene på jobben. Hele hurven er avgårde på seminar. Så jeg tar ting veldig med ro mens jeg drikker te og har Roxette på full styrke!



(jeg behøver sikkert ikke legge til at jeg var dødelig forelsket i Per Gessle)

21 januar 2009

Det måtte jo skje....

Tok "bli brun-sprøyte" - kvinne falt i koma

At damen ble dårlig skyldes nok en infeksjon pga uren sprøyte. Det er etter min mening skikkelig skikkelig teit å sprøyte ting du ikke helt vet hva er inn i kroppen din. Det er sånt man kan bli skikkelig syk eller tilogmed dø av.

Jeg ser jo at enkelte kan være villig til å gå litt lenger enn andre for å bli slanke og brune (og kåte?). Personlig mener jeg at naturlige hudfarger er det fineste. Spray-tan, selvbruningskremer, melanotan og solarium får egentlig bare folk til å se møkkete ut. Særlig når det akkompagneres av ihjelbleket hår og hvit leppestift (se f.eks. Linni Meister og kompani).

Jeg vil slå et slag for naturlig blekhet (særlig i mitt eget tilfelle). Og når det faktisk er sol ute synes jeg det kuleste som finnes er skille etter t-skjorte, shorts, sokker og solbriller. Ting som vitner om at man har vært aktiv ute i sola. Kanskje gått en tur, vært og padlet, syklet en tur eller stelt i hagen. Og fregner! Deilige, naturlige, sommerlige fregner.

15 januar 2009

Apropos fugler og fuglesang i kommentarfeltet til forrige innlegg....

13 januar 2009

Jeg synes det er skikkelig dårlig gjort av vinteren å lure meg til å tro at det er vår nå. Ifølge kalenderen er det over 2 mndr vinter igjen. Men kroppen min kjenner den milde brisen og hører søleslurpingen rundt føttene. Den ser ingen snø, men gule åkre og nakne trær. Akkurat sånn det ser ut millisekundet før de første grønne skuddene sprenger seg vei gjennom svart bark. Den stusser ikke over at solen er litt for blek og at skyggene er litt for lange. Eller at isen fortsatt ligger tykk og frosten står under det tynne laget med søle. Likevel tenker kroppen min at nå er det snart vår. Snart grønt, snart sol. Så da får hjernen instille seg på at i morgen kommer minusgradene igjen...

09 januar 2009

Kan noen være så snill og gi meg et sportsfilter?

Sånn at jeg kan sile ut alt i denne verden som lukter av sport. Jeg tenker ikke på joggeturer i skogen, bedriftsfotball eller skøyting på romjulsis. Jeg tenker på toppidrettsutøvere, VM, OL, verdenscup... kanskje tilogmed NM. Jeg tenker på kaffecola og mageonde, Tromsø-OL og hestedoping. Dette er ting jeg virkelig ikke har noe behov for i livet mitt. Jeg trenger ikke se det på tv, jeg trenger ikke høre om det på radio, jeg trenger ikke lese om det i avisen. Og jeg trenger ihvertfall ikke at annenhver "nyhet" jeg får servert i google reader handler om tarmfunksjonen til Marit Bjørgen eller koffeininntaket til Therese Johaug. TA DET BORT!

Så. Noen som vet hvordan jeg kan filtere bort sportsnyheter i google reader? Eller i verden forøvrig?

08 januar 2009

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag?

Er det mandag?

Nei.

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag?

Er det tirsdag?

Nei.

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag?

Er det onsdag?

Nei.

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag?

Er det BURSDAG?

JAAAAAAAAAAAAAAAAA



Gratulerer med dagen til meg!

05 januar 2009

Den store nyttårsposten 2009

Det hagler med årskavalkader, nyttårsforsetter og oppsummeringer om dagen. Her er min sånn post. Kanskje litt mer personlig enn jeg planla i utgangspunktet.

Jeg begynte å gå gjennom arkivet mitt for å finne ut hva jeg har skrevet om og vært opptatt av igjennom året. Men sånn livet ser ut for meg nå, så er det en hendelse i 2008 som overskygger alt annet som har skjedd. Jeg fikk omsider en diagnose... ME. Etter å ha vært syk i 11 1/2 år var det en stor lettelse, eller på enkelte måter et slags antiklimatisk hva-nå-øyeblikk. Det er egentlig litt pinlig å ha fått en slik mote-diagnose, særlig når jeg føler at ME-bølgen er litt på hell. Det begynner nesten å bli litt avlegs med ME, på samme måte som at utbrenthet og vinterdepresjon ikke er særlig kult lenger. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg fikk sykdommen mange år før noen ante hva ME var, så egentlig har jeg mitt på det tørre.

Uansett, det som virkelig gjorde inntrykk var hvordan det åpnet seg dører over alt. Dører som før hadde vært lukket og låst. Sånn sett har media-jippoen gjort underverker for oss som sitter i saksa. Jeg opplevde for første gang å møte forståelse og få hjelp og støtte i helsevesenet. Ikke lenger hoderysting over den sytende hypokonderen som kommer og maser igjen og igjen. Jeg fikk så mye sykemelding jeg ville ha uten å grine meg til det, jeg fikk hjelp til å søke om støtte fra NAV, jeg skal få et treningsopplegg mot muskel- og skjelettplagene mine. Og, kanksje først og fremst, jeg fikk meg en psykolog. Og det på under en uke. Før har jeg fått et ark med avtale-psykologer i hånda med beskjed om å skrive 'reklamebrev' og ringe og høre hvem som har ledig time det neste året. Sånt er umulig når man er så sliten som jeg vanligvis er.

Så hvorfor var psykolog så lurt. Jo, jeg sluttet med antidepressiver i sommer. Jeg har brukt cipramil/citalopram (med noen pauser) siden 2002. Jeg fikk det etter at jeg hadde slitt med depresjon og kognitive problemer i større eller mindre grad i 4 år. Det var en flott krykke for det slitne hodet mitt. Det fungerte bra nok til at jeg klarte å hale meg gjennom studiene mine i de gode periodene. Men i år følte jeg at nå er det nok. Det er og blir en krykke, jeg vil lære meg å gå igjen. På egenhånd.

For sånn jeg ser det nå, så bruker jeg en krykke uten helt å vite hva som er galt med bena mine. Det vil si, jeg tar en medisin som hjelper mot symptomet, men jeg har ingen anelse om hva som forårsaket det i utgangspunktet. Så målet mitt var å kutte ut medisinen, sånn at jeg fikk sjansen til å finne ut hva som egentlig var galt i utgangspunktet.

Så jeg sluttet med medisinen min. Trappet sakte ned, men kanskje ikke så sakte som man bør. Det ble en tøff utfordring for kroppen min og hodet mitt å venne seg av. En flodbølge av angst og depresjoner (og andre underlige symptomer) flommet over meg. Mest sannsynlig var det en respons på at medisinen ble borte fra systemet. Det var fryktelig stormfullt en stund, men det har roet seg sakte men sikkert. Ikke helt. Men det er bedre. Det går framover.

En ting er ihvertfall sikkert. Uten støtte og kjærlighet i bøtter og spann fra superkjæresten min hadde 2008 vært et mye, mye kjipere år enn det faktisk har blitt. Tusen takk.

Og så over til nyttårsforsettene. Jeg har ikke egentlig nyttårsforsetter fordi det er nyttår. Jeg ender alltid opp med å lage meg forsetter når det er en ny start. Nytt år er ikke en ny start fordi det står et nytt tall i boka. Men det er en ny start fordi jeg har fått en god, lang pause fra livet, hvor jeg har grodd fast i sofaen og tatt livet fullstendig med ro. Masse tid til å tenke og samle krefter. Da er det naturlig å ha en plan for veien videre når man kommer ut igjen på andre siden. Så derfor følgende forsetter....

Trene. Forsiktig. Veldig, veldig, veldig forsiktig.
Jeg elsker å trene, men trening er en av de tingene det blir fryktelig lite av om dagen av helsemessige årsaker. Min store utfordring er å være forsiktig nok. Når jeg har et snev av energi ender jeg alltid opp med å overdrive og få meg en skikkelig en på trynet. Så nå skal jeg være så forsiktig jeg bare kan. Derfor er det selvsagt fullstendig idiotisk at jeg har meldt meg på Go'kroppens Førstekvinne til Roma-utfordring, og kjøpt meg en skikkelig snasen skritteller. Med tanke på at å nå målet innebærer å gå nesten 11 000 skritt om dagen, tror jeg det er like greit at jeg nøyer meg med å sikte på Berlin. Da får jeg kanskje tid til litt yoga også.



Spise og drikke sunt
Jeg sier ikke sunnERE fordi jeg syns jeg allerede spiser ganske så sunt. Jeg kan kanskje drikke litt sunnere, så som delmål har jeg satt at mandag til torsdag er hvite dager. Det er ganske mange kalorier i en pils nemlig (og kalorier er man pukka nødt til å telle når man ikke kan trene).

Organisere meg bedre
En av konsekvensene av ME er dårlig hukommelse. Derfor må jeg skrive ned alt jeg skal huske på om det ikke skal forsvinne ut av hodet igjen. Systemene jeg har hatt de siste årene har ikke fungert i det hele tatt. Så jeg forsøker igjen med en søt liten bok fra Ordning & Reda:



Være mer sosial
Man treffer veldig få folk i bunnen av en sofa. Så jeg vil gjerne bli litt flinkere til å treffe folk når jeg først har energi. Og ikke bruke den opp på å vaske gulvet (vaskehjelp vurderes fortløpende).

Redefinere begrepet flink og konseptene lykke og vellykkethet
Dette blir nok det vanskeligste. Flink skal ikke lenger bety å stå på i 120, nijobbe, fikse alt mellom himmel og jord, og så fikse enda litt til etterpå. Flink skal for framtiden først og fremst bety å lytte til kroppen, høre hva den har å si og deretter etterkomme kroppens krav. Når det gjelder lykke og vellykkethet så har jeg latt meg inspirere av abres tanker rundt temaet og bestemt meg for å rette fokuset bort fra prestasjoner og over på prosesser, mestring og flink (i ordets nye 2009-betydning). Målet må da bli å være litt flinkere og litt lykkeligere når jeg tar oppsummeringen av 2009 om et års tid.



Stay tuned...