Da er det endelig avgjort. En person med riktig tittel og lang utdannelse har snakket med meg 2 x 30 min, tatt en håndfull blodprøver (snarere tre håndfuller faktisk) og bestemt seg for at jeg har..... tatatatata..... Kronisk utmattelsessyndrom. Eller ME som halve Norge (feilaktig etter min mening) kaller det om dagen.

Er jeg glad? Tja... kanskje mest lettet. Eller. Jeg vet ikke. 11 1/2 år har det tatt fra jeg ble syk, til jeg nå omsider (når legen har fått skrevet det) har et papir på at det faktisk er noe galt med meg. Hva som er galt vet man selvsagt ikke, men hele verden skal nå vite at NOE er i det minste galt... og at det som er galt er galt på en karakteristisk kronisk-utmattelsessyndrom-måte. Jeg må innrømme at jeg har vært litt blank i øynene et par ganger i dag.

At NOE er galt har jeg jo visst selv like lenge som det har vært noe galt. Men når det er noe galt som ikke dukker opp på verken blodprøver, hjernescanninger, EEG, EKG eller andre tester, så vet ikke en vanlig allmennlege sin arme råd, rister på hodet og foreslår at du er deprimert eller bipolar. "Men jeg er ikke deprimert", sier jeg. "Bare frustrert over at jeg er trøtt og sover hele tiden". Da kaller de det atypisk depresjon og hufser deg ut av kontoret.

Så nå vet vi AT noe er galt. Dessverre vet vi ikke hvorfor, og vi har ikke noen tydelig behandlingsmetode. Da jeg spurte legen om sjansene for å bli helt bra igjen, så trakk han litt på det og sa at det hadde jo vart endel år, såååå............... men du er jo ung da. Og det er jo i det minste godt.

Jaja. Så da blir det vel å lære seg å leve med det. Stresse ned, slappe av... høre hva kroppen og hodet har å si og så følge det opp. "Jeg er sliten", sier kroppen. Da blir riktig respons å slippe det man har i hendene og sette seg ned (Faktisk sa legen at jeg må trene meg på å slippe det jeg har i hendene og sette meg ned FØR jeg begynner å bli sliten). "Jeg vil sove", sier kroppen. Vel, da er det ikke noe annet å gjøre enn å skru av vekkerklokka og purke videre.

Neste trinn blir vel å sjekke opp hva fastlege og trygdekontor har å tilby av løsninger for å gjøre en slik livssituasjon mulig. Kryss fingrene.

Et godt råd kan ikke gjentas ofte nok...

Somtimes in the world as is,
you've got to shake the hand that feeds you

Hilsen The Sisters of Mercy

Jeg har klart å få brannsår på nesa. Ikke fordi jeg stakk den borti peisen eller komfyren. Men fordi jeg stakk den borti et nystekt pitabrød som duftet aldeles nydelig, og som jeg rett etterpå hadde tenkt å stikke ned i skåler med hummus og tzatziki og deretter inn i munnen min. Det var verdt det.

Strikke-porno. Genialt.

For en stund siden gikk jeg på en ganske streng diett for å avdekke om jeg hadde noen matintoleranser. Jeg kuttet ut nesten alt. Det eneste jeg kunne spise var grønnsaker, bønner, kylling og ris. Altså, ingen kornprodukter, melkeprodukter, egg, kjøttvarer, fisk, frukt eller sukkerprodukter. Deretter skulle jeg prøve meg på disse matvarene en etter en, for å se om jeg fikk noen respons.

I seg selv en utfordring å gå på en så begrenset diett. Jeg kan love at jeg var ganske klar for noe annet enn brokkoli, isbergsalat og kyllingbryst etter bare et par dager (interessant nok var det frukt jeg var mest sugen på). Men den største overraskelsen var hvor vanskelig det var å få tak i "rene" produkter i butikken. Så godt som alt er fulle av tilsetningsstoffer, og da stort sett minst ett av de jeg ikke kunne spise. F.eks. sukker eller melkeprodukter.

Det første jeg måtte forkaste var majoriteten av Priors kylling- og kalkunprodukter. Alt unntatt rå eller frosne kyllingbryst/kyllinglår og kyllingkjøttdeig inneholder en eller annen form for sukker (dekstrose/glukose eller sukker). Det gjelder kylling- og kalkunpålegget, ferdiggrillet hel eller oppdelt kylling, hiv-i-ovnen-kylling, pølser, kjøttboller osv.

Kylling er litt tam i smaken, så stort sett liker jeg å ha litt krydder på. Med friskt mot og en pakke kyllingkjøttdeig gikk jeg til taco-hylla for å finne en krydderblanding. Stor var min overraskelse da jeg innså at så godt som alle taco/fajitas-krydderblanding hadde sukker (glukose) som største bestanddel.

Og videre. Så godt som alle sauser, krydder, buljonger, supper som finnes i en butikk inneholder sukker, og gjerne også forskjellige melkebestanddeler og en haug annet. Og jevnt over er det så godt som ingen matvarer som ikke er tilsatt en eller annen form for tilsetningsstoffer, enten det er smaksforsterker (natriumglutamat), søtningsstoffer (sukker eller kunstige), surhetsregulerende midler (gjerne sitronsyre), antioksidanter (gjerne askorbinsyre/c-vitamin), konserveringsmidler (natriumbenzoat), overflatebehandlingsmiddel, fortykningsmidler, farger osv osv osv.

Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig skeptisk til tilsetningsstoffer som er lovlige å innta i Norge. De aller fleste av dem er stoffer som man finner naturlig i en lang rekke matvarer. Glutamat (monosodiumglutamate, MSG), f.eks. finnes naturlig i så godt som alle matvarer man kan finne på å putte i seg. Sitronsyre og askorbinsyre finnes i sitrusfrukter, pektin finnes det mye av i epler. Benzosyre (natriumbenzoat) finnes det massevis av i tranebær, tyttebær og multer. Curcumin er det gule fargestoffet fra gurkemeie.

Det som sjokkerer meg er at det ikke skal være mulig å lage god og sunn mat (som ikke mugner eller råtner med en gang) uten å proppe den full av all verdens tilsetningsstoffer. Altså. Det bekymrer meg ikke så veldig mye om det er farlig eller ikke. Det bekymrer meg bare at matprodusentene mener det er nødvendig. Og det irriterer meg at jeg ikke kan få kjøpt produkter i vanlige matvarebutikker som ikke inneholder alt mulig tullball.

Jeg vet veldig godt at det går an å lage nydelig taco-kjøttdeig helt uten sukker og natriumglutamat. Sauser og supper som er laget på hjemmelaget kraft og ikke buljong (som for det meste består av salt og glutamat) smaker mye bedre. Og jeg er ikke interessert i å betale blodpris for alt vannet som pumpes inn i kjøttdeig, kylling og andre animalske produkter.

Og selv om jeg ikke er noen stor synder på feltet selv, så tror jeg at jeg skal prøve å redusere bruken av halvfabrikata og tilsetningsstoff-rike produkter enda mer. Ved å lage mer mat fra bunnen av, og lage opp store porsjoner og fryse ned eller hermetisere vil jeg sørge for å ha god, sunn mat klar til de dagene man er for sliten til å leke god husmor også....

Hjemmelaget ketchup og sennep
Hjemmelaget kraft

Og mitt eget hjemmelagde tacokrydder... tilsett til brunet kjøttdeig eller brunede strimer av storfe, svin eller kylling:

Malt spisskummen
Chilipulver
Malt koriander
Malt allehånde (kan droppes)
Paprikapulver
Hvitløk
Tomatpuré
Litt vann
Salt og pepper

Mengdene tar jeg på sparket. Start forsiktig og smak til.

(Om man vil lese mer: A-magasinet: Vet du hva du spiser?)

Pils i hånda, film på laptopen (noen har kapret teven for å leke med dataspillene sine) og svart pelsball på fanget. Fiiiiiiin fredagskveld :)

Hva er greia med St. Thomas? Det er et år siden han døde. I flere år før han gikk bort hadde vi (ihvertfall jeg) ikke hørt noe av/fra han. Det han presterte mens han var i live var høyst middelmådig. Og nå skal han hylles i hytt og pine av norges samlede musikkelite bare fordi han døde før han rakk å bli bestefar? Det at han var en sutrete grinebiter med stjernenykker pakkes inn som at han var "kompromissløst ærlig". Og det at musikken hans med unntak av ytterst få låter sugde svette baller beskrives som at "låtskrivingen hans var [...] en evig berg-og-dalbane" og han var en "uslepen diamant". La eufemismene hagle. Hyll gjerne Robert Burås eller tilogmed Jan Werner Danielsen. De hadde i det minste talent og ferdigheter. De var gode på det de drev med. Det var såvisst ikke St. Thomas.

For å illustrere det hele kan jeg legge til at jeg i det siste har irritert meg grønn over en skikkelig dårlig låt som har gått på radio. The Cool Song av The Hyler Twins. For å sitere meg selv: "Dette er så dårlig at det kunne ha vært St. Thomas". I dag fant jeg ut at The Hyler Twins består av Cato Salsa og Sivert Høyem, og at de covrer... nettopp... St. Thomas.

Uansett. Jeg må si at det er en god ting med opplegget. Det er at alt overskudd fra salget av St. Thomas-hyllest-boksen går til St. Thomas Minnefond som har som mål å hjelpe unge med rus- og psykiske problemer. Det er den eneste grunnen jeg kan se til å kjøpe boksen.

I anledning blog action day skriver Virrvarr veldig godt om hvordan det er å vokse opp (relativt) fattig i et rikt land som Norge. Jeg kjenner meg igjen i mye av det hun beskriver, men jeg tror jeg var hakket heldigere enn henne. Det var kun fordi jeg hadde en superorganisert spinke-spare-dame av en mor...

Alle klær var hjemmesydd (Hun sydde om de utslitte klærne til pappa så broren min og jeg fikk nye klær), hjemmestrikket, arvet eller kjøpt på loppemarked. Vi hadde alltid det billigste brødet (kneipp), og fikk kjeft om vi skar for tykke skiver. vi hadde en ostehøvel som skar tynnere skiver enn 'vanlige' ostehøvler. Vi spiste ikke smør/margarin på brødet. Vi dro på sykkelferier og fikk låne hytter om sommeren (noen ganger syklet vi til de lånte hyttene). Syklene mekka vi på selv. Mamma og pappa kjøre oss sjelden noe sted, så det var å gå eller sykle. Vi bodde i en del av huset til besteforeldrene mine. Likevel fikk vi dra på klasseturer, vi fikk bursdagpresanger, og vi fikk litt godteri og et glass cola til lørdags-barne-tv.

Den eneste grunnen til at vi faktisk klarte oss var at mine foreldre er ekstremt ressurssterke. Mamma hadde i perioder flere jobber for at vi skulle klare oss. Det er sånne mennesker som burde hatt fortjenestemedalje fra kongen. Jeg tør ikke tenke på hvordan barndommen min hadde vært om mamma og pappa også hadde hatt vinduskonvolutt-angst eller ikke vært arbeidsdyktige.

God journalistikk?

Dette må være en av de enkleste dagene i året for landets samlede journalistgarde. Jeg vedder på at de er fulle på jobb i dag hele gjengen. Det eneste de trenger er en liste over alle norges A-, B- og C-kjendiser. Søke opp hver og en av dem i skattelistene og deretter samle resultatene i artikler etter kategori (f.eks. riking, finansakrobat, politiker, kjendis, idrettshelt, bellona-leder OSV). Smell på et par arkivbilder, og voila: halvparten av dagens artikler.

Om jeg hadde vært journalist hadde jeg tatt meg noen pils på jobb ihvertfall... for å drukne skamfølelsen.

Noe av det som har truffet google reader i dag fra Aftenposten og Dagsavisen (jeg har ikke turt å lukte på VG eller Dagbladet:

Bellona-Hauge håvet inn nesten 1,7 mill. kr.
Dette tjener regjeringen
Dette tjener politikerkjendisene
Råd til runder i rettssalen
Tre polititopper over millionen
Eia tjener mer enn Tufte og Antonsen
Märtha og Ari ute av skattelistene
Norges dyreste
Disse gir råd i finanskrisen
Søkkrik eks-helt
Håkonsen på topp
Så mye tjener partitoppene
Han tjener mer enn sjefen
Inntekt 2007: 0,-
Dyrhaug og Wathne på topp blant mediekjendisene
Se bilder: Norges rikeste mesker seg i luksus
Taper lønnskampen
Her er norges rikeste
Så mye tjener topplederne
Røkke ruver på rikinglisten

GODT JOBBET!!!

Travis har kommet med nytt album. Jeg har ikke hørt det ennå. Så inntil jeg får hørt det og gjort meg opp en mening så kjører vi en gammel favoritt, Re-offender. Den handler om vold i nære forhold. Musikkvideo-skaper og venn av bandet Anton Corbijn står bak musikkvideoen som er en av mine favoritter. Bandet og Corbijn ble enige om at det ville være litt vel sterkt å portrettere innholdet i sangen direkte, så de gikk for en light-versjon. Band violence.

I et forsøk på selv-terapi har jeg lest mye om psykisk helse på nettet i det siste. For det første er det fint å få satt egne problemer litt i perspektiv. Altså. Se hvor små og overkommelige de egentlig er i forhold til de grusomheter andre sliter med. For det andre er det interessant å se hvilke perspektiver folk har på psykiske problemer. Hvordan de håndterer dem. Hva de opplever i møte med hjelpeapparatet. Hvordan pårørende håndterer situasjonen. Og kanskje først og fremst hvordan det faktisk oppleves å slite med en sykdom som ikke har et fysisk manifest, men som påvirker ens egen personlighet, ens tanker, verdier, håp, drømmer, planer, følelser...

I forbindelse med at i morgen er verdensdagen for psykisk helse (ellernoesånt), startet Victoria en blogg for tekster om psykisk helse. Siden den ble startet for et par dager siden er det allerede lagt inn en mengde tekster og nye renner inn hele tiden. Masse interessant (og deprimerende) lesning, og opplysende og oppløftende diskusjoner. Anbefales.

Vi smakte litt på vinteren på Finse i helgen.

Togtur.


Lyng og stein og snø.


Hardangerjøkulen.


Fotograferende kjæreste.

En hyggelig lege, hvem skulle ha trodd det. En spesialist som kan sette diagnosen som jeg har ventet på i alt for mange år. Som jeg egentlig ikke vil ha. Av fler og fler grunner. Men som kanskje kan gjøre livet mitt litt lettere. Kanskje mye lettere. Krysser fingre og tær.

Ikke spis denne

Jeg er en av de som sitter alt for mye foran en skjerm i løpet av dagen. Ihvertfall i perioder. Nå skal jeg ikke akkurat hevde at jeg gjør så voldsomme mengder med tankearbeid, men jeg blir nå ihvertfall fryktelig lett sulten her jeg sitter. Som mange sikkert har fått med seg skyldes det at hjernen i motsetning til resten av kroppen har fritt leide til blodsukkeret. Resten av kroppen er avhengig av hormoner for å få tatt opp deilig glukose fra blodet, men hjernen (mest sannsynlig fordi den er så viktig for oss) kan suge opp det den trenger som en svamp uten hensyn til kroppen forøvrig. Resultatet blir at tankearbeid i mye større grad enn fysisk arbeid fører til lavt blodsukker og at man føler seg sulten. Og det uten at man egentlig har forbrent noe særlig kalorier i det hele tatt. Så folk som har tenkearbeid har en stygg tendens til å spise for mye.

Det er vanskelig å gjøre noe med dette når man faktisk har en stillesittende hjerne-vridende jobb. Så rådet som går ut er at man ihvertfall sørger for å spise noe sunt når man nå engang sitter der svimmel og ør med lavt blodsukker og en skriiiikende mage (strengt tatt er det vel hjernen som skriker). Så jeg er flink og laster opp en liten pose med epler, gulrøtter og kålrot hver dag. Som jeg knasker i meg ved leilighet i løpet av dagen.

I den sammenhengen har jeg oppdaget at kålrot lukter ganske likt promp. Ikke hel, stor, rund kålrot med skallet på, sånn som den ligger i butikken eller i kjøleskapet. Men oppskåret, skrelt kålrot som ligger i pose på pulten min lukter promp. Det er litt pinlig når det kommer folk inn på kontoret, så jeg forkynner til alle og enhver dagen lang at: jeg spiser kålrot jeg. Det lukter litt promp, gjør det ikke? Det er forresten ikke så lett å forklare til utenlandske kolleger. For kan du oversette kålrot til engelsk på rappen kanskje? Trodde ikke det nei. (Til informasjon kalles den swede, swedish turnip, yellow turnip eller rutabaga)