Prince Charles har kommet i skade for å booke Dita Von Teese til å 'danse' på bursdagen til sin sønn prins Harry. Jeg tror Harry er meget fornøyd med valget.
Mmmmmmmmm.... fikk lyst på martini gitt.
Brigde
Hugbòd som fyrr leika hauk over hauk
i storstilla blå
og solblanke ned over tankane strauk,
er ingen stad høyre hell sjå.
Stride som strålande kvæde dei kvad
og lyste seg leid.
No er det att berre burtblåsne blad
ein haustdag på villande heid.
Mjukar enn myrull som voggar i vind
langt inn i fjell,
er minni som sviv gjenom mannasinn
ein skybleik og blåsande kveld.
Olav Aukrust
Mine foreldre startet tidlig med å få barn, så de har ikke fått fullt utbytte av ungdomstiden sin. Nå som min bror og jeg er voksne, kompanserer de derfor med å ha en meget aktiv fritid. MEGET. Så langt har det gått mest i racersykling med innslag av fjellvandring, padling, rafting, juving, brevandring OSV. Men i det siste har det tatt litt vel av på fjellklatring og toppturer. De er nemlig nå i Russland for å bestige Elbrus, Europas høyeste fjell på 5642 meter. Det er skikkelig kjipt å ha foreldre som får en til å føle seg fryktelig usporty. Det skulle vært motsatt. 
Dagbok fra turen
You can never go home. Hvor sant. Og hvor intenst jeg skulle ønske jeg kunne det. Av og til. Når jeg har hatt det som tyngst har jeg alltid tatt toget hjem til mamma og pappa. Og blitt der i noen dager eller uker. Kjent på luksusen ved at noen andre tar kontroll, noen andre lager maten, vasker tøyet, støvsuger gulvet, tjener penger. Noen andre forteller meg at nå må jeg stå opp, nå må jeg rydde, nå må jeg lese til eksamen. Ansvarsfrihet. Barndomsferie. Men det er bare en illusjon. Jeg kan aldri komme tilbake til den ekte barnlige ansvarsfriheten. Lykken. Åh, hvor jeg lengter dit.
Men er ikke den også en illusjon? Minnene har en tendens til å være rosenrøde, men om jeg gransker dem litt nøyere ser jeg at de falmer i kantene. De smuldrer fra innsiden. For hva hadde jeg egentlig da som jeg ikke har nå? Uskyldighet? Ungdom? De to tingene jeg lengtet mest av alt etter å bli kvitt. Jeg drømte og lengtet så intenst etter noe annet enn hva jeg hadde. Jeg lengtet etter å være den jeg er nå. Og nå er jeg den jeg er nå. Men en ting fattigere. Jeg har ikke lenger noen drømmer. Det enste jeg lengter etter er det som var. Illusjonen av det som var. Så egentlig har jeg ingenting. Jeg er fanget i en ond sirkel, en nedadgående spiral.
Jeg trenger noen drømmer.
Noen ganger så føles det som om jeg befinner meg i et sort hull. At jeg er omsluttet av en svart, ugjennomtrengelig tåke som isolerer meg fra verden rundt. Inne i denne kokongen av vakuum kan jeg skrike så høyt jeg bare klarer, strekke meg så lang jeg er, men jeg klarer ikke å nå ut. Og verden når ikke inn til meg. Alle lyder blir dumpe, som om de er langt borte. Alle farger blir blasse, som om de er innhyllet i et slør av røyk. Alt er dunkelt, slik at drømmer og virkelighet går i ett.
Et teppe av tomhet skiller meg fra alle andre mennesker. Smil forvrenges, blikk når ikke frem. Selv hud som søker mot hud skilles av en uendelig smal kløft, fylt med vibrerende partikler. De støter fra hverandre det som normalt tiltrekkes. Magnetisk pol mot pol.
Fortiden blir vag og framtiden blir uklar. Jeg lever i et isolert nå og husker ikke hvor jeg kommer fra, ser ikke hvor jeg går.
Tiden og verden står stille i kokongen min. Det er ikke annet å gjøre der enn å sove. Så det er det jeg gjør. Jeg sover.
Som den godt oppdratte loppis-personen jeg er får jeg daglig inn gis-bort-annonser på mail fra Finn.no. Og stort sett er det et deprimerende syn. For tiden lyder 1/3 av overskriftene omtrent sånn: "Nydelige kattunger gis bort", "Sussi trenger et nytt hjem", "Vil noen redde oss?"... Det er selvsagt ikke noe nytt at folk har dyr de ikke burde hatt, at de har glemt å sterilisere kattene sine eller at de rett og slett har glemt å tenke over at noen er nødt til å passe på dem i ferien. Det er den samme leksa hver eneste sommer, dyr dumpes hos dyrebeskyttelsen, blir satt ut i skogen eller blir avlivet med ubehagelige metoder. Hva er galt med folk???
Jeg kjenner noen mennesker som er så veldig glad i hunder. Men aller mest glad i dem når de er små. Så de skaffer seg stadig vekk søte små valper. Men når de blir eldre og større og den manglende oppdragelsen begynner å vise seg i form av dårlig oppførsel og andre problemer, da er det ikke på langt nær så gøy lenger. Så da bærer det til dyrlegen. Og et par mndr. senere har de fått seg en ny søt liten valp. Slik har leksa gått om og om igjen så lenge jeg kan huske. Jeg husker jeg gråt og gråt da mamma og pappa bestemte seg for å gi bort en kattunge til disse menneskene da jeg var liten. Hun ble født på rommet mitt, og jeg hadde fulgt henne hver eneste dag i løpet av oppveksten. Jeg visste så inderlig vel at den ikke kom til noe godt hjem. Og riktig nok, før den hadde rukket å bli fullvoksen fikk den et kull med kattunger. Hvorpå det bar til dyrlegen med mor og tre barn. Jeg begynner nesten å gråte når jeg tenker på det nå.
Nei, det burde kort og godt vært et sertifikat for dyrehold. Alle som vil ha dyr må ta et opplæringskurs og må vurderes for om de er skikket til å ta seg av et annet levende vesen. Og så skulle det være påbudt å ha med dyret til kontroll hos dyrlegen minst en gang i året, for å sjekke at alt er som det skal. Sånn som det er nå er bare deprimerende.
Her på bloggen er det like sommerstille som i gangene på jobben og rushtraffikken i Oslo sentrum om dagen. Det virker som om alle har pakket sekken og reist sin kos. Unntatt meg. Med under 2 år igjen av doktorgraden begynner jeg å ane en kniv på vei mot strupen, og arbeidsinnsatsen er på vei oppover. Men litt ferie skal man nå klare å få tatt. Med et hus som trenger beising og maling og en hage som stort sett består av lyng og furutrær er det nok å ta seg til hjemme også. Ligge på stranda? Nææææh.
