At menn og kvinner er forskjellige er kanskje ikke noen hemmelighet for de fleste. Men at vi fysiologisk og biokjemisk sett fungerer forskjellig er noe mange ikke tenker over. Det har vært gjeldende innen biomedisinsk forskning siden starten. Et kremeksempel på dette er at vi, som Virrvarr skriver så fint om, først de siste årene har funnet ut av hvordan klitoris egentlig ser ut. Dette til tross for at nesten alle kvinner vandrer rundt med et eksemplar i buksa si. Hvorfor? Fordi de som i utgangspunktet kartla kvinners underliv egentlig ikke var så veldig interessert i kvinners underliv, og baserte seg på 3 uttørkede sjøldaue oldemødre (og selvsagt var flere hundre menn brukt for å få en god og grundig kartlegging av de mannlige kjønnsorganene).

Klitoris-eksemplet er ikke unikt. Menn og kvinner har helt forskjellige systemer for å sanse smerte. Nødvendigvis virker da også forskjellige smertestillende medisiner fullstendig forskjellig på kvinner og menn også. Kappa-opioider (morfinlignende medisiner), f.eks., fungerer flott hos kvinner, men nesten ikke i det hele tatt hos menn. Resultatet er at menn som får foreskrevet disse medisinene, typisk etter et besøk hos tannlegen, får skikkelig vondt. I den andre grøfta finner vi ibuprofen (ibux), den hellige gral mot menssmerter, som nå viser seg å fungerer dårligere for kvinner enn for menn.

Et annet eksempel er hjerte- karsykdommer. Kvinner får i utgangspunktet sjeldnere hjerteinfarkt enn menn, men når de først får det har de 70% større sjanse for å dø av det. Hvorfor? Fordi hjerteinfarkt hos kvinner arter seg helt annerledes enn hos menn. Symptomene er andre, de oppleves annerledes, og kvinner blir systematisk underdiagnostisert og nedprioritert. De har mindre sannsynlighet for å få livreddende medisin, og de kommer seg senere til akuttmottak.

Men hvorfor er det sånn? Det hele skyldes selvsagt at legestanden har ansett gjennomsnittsmennesket for å være en hvit middelaldrende mann. Denne hvite halvgamle fyren har dermed vært modellorganismen for hoveddelen av medisinsk forskning. Og om man skulle jobbe med dyr, så var det en hvit, mannlig rotte man brukte. Fordi hormonprofilene til hunndyr forkludrer resultatene. Årsaken kan kanskje ligge i at leger tradisjonelt sett har vært hvite, middelaldrende menn. For ikke å snakke om at de som har hatt penger til å finansiere medisinsk forskning har vært hvite middelaldrende menn. Et evig argument har selvsagt også vært at kvinners fluktuerende hormoner kompliserer studiene unødig. Men uansett årsakene, det har ført til en betydelig mangel i informasjon om kvinnekroppen, kvinnesykdomer og skader og tilstander som primært rammer kvinner. Vi kan på enkelte områder nesten snakke om et sort hull.

Heldigvis har vi enkelte ildsjeler som prøver å gjøre noe med det. Professor i kvinnemedisin Berit Schei har fått Karl Evangs pris i 2008 for sitt arbeid for å hindre vold mot kvinner og barn. Hun står bak oppretting av krisesentre og voldtektsmottak for kvinner, og hun jobber med å fjerne ubalansen både i forskning på kvinnesykdommer og behandling av kvinner i helsesystemet. Dette er supert arbeid, og jeg håper andre lar seg inspirere til å følge i hennes fotspor, for det trengs virkelig!