PJ Harvey i Operaen
Litt nervøs satt jeg meg til rette på et balkongsete og speidet ut over operasalen under meg. Flott, men ganske mye mindre enn jeg hadde forventet. Det føltes litt underlig å skulle på en rockekonsert i en opera. Lyset ble dempet og PJ kom vandrende ut på scenen i en kjole en opera verdig og med et høysåtehår som (nesten) ville gjort Amy Winehouse misunnelig. Hun lignet mest av alt en forkommen fugleunge der hun stod helt alene på den store scenen. Hvordan skulle en så skjør og underlig skapning klare å nå helt ut til andre enden av operasalen? All bekymring ble blåst bort da åpningsriffet til 'To Bring you My Love' dundret gjennom rommet, rikosjetterte fra veggene og tvang fram gåsehuden. På mesterlig vis byttet PJ mellom instrumenter og sinnsstemninger. Fra elgitar via piano og metronom, orgel og trommemaskin til kassegitar og munnspill. Fra grunnløs sorg og sår varhet til raseri, desperasjon og dampende erotikk. Slik framførte hun nedstrippede og kraftfulle versjoner av låter fra (nesten) hele karrieren. Magisk og fullstendig trollbindende. Jeg skal ikke nekte for at jeg var blank i øynene og mo i knærne da lyset tentes igjen. Dette var uten tvil den nest beste konserten jeg har vært på noensinne (ingenting slår Tool på Roskilde 2006).

Her er en smakebit fra et tidligere stopp på turneen (Moskva 7. juni), ett av ekstranumrene, klassikeren C'mon Billy:



(Flere anmeldere ser ut til å være enig med meg)